Tore Edmund:
En kort historikk
Fra Dommerposten nr 1/1980
AHF stiftes
Ideen ble kanskje født tidligere – av hvem vet naturlig nok ingen – men i løpet av det herrens år 1935 ble tanken drøftet seriøst i en engere krets blant norske dommere. Resultatet av disse diskusjoner ble etter hvert gjort kjent blant flere og flere kolleger som sluttet opp om ideen. Den 9. november ble det sendt ut et sirkulære til alle norske utstillings- og prøvedommere om å møtes for æ forsøke dannet en forening for hundedommere. Blant de fire initiativtagerne finner man to av datidens mest kjente kapasiteter på sine spesielle felter innen nordisk hundesport: allrounddommeren Egil L.W. Larsen og fuglehundspesialisten Ejnar Tønsager, som ble foreningens første formann. Den 18. november 1925 møttes 37 dommere, og Autoriserte Hundedommeres Forening ble stiftet, som den første i sitt slag i Norden.
Det skulle gå nesten 30 år før den neste forening for dommere så dagens lys, denne gang i Sverige. Et par år senere kom også Finland med – nå venter vi bare på Danmark! Det kan jo bare beklages at vi var helt alene forening i Norden, spesielt når man tenker på den rivende utviklingen som har funnet sted, ikke minst når det gjelder dommervirksomheten og den etter hvert økende og tildels grove utnyttelse av, og rovdrift på spesielt utstillingsdommere. Dette er en arbeidsoppgave nordiske dommere kan nå langt med ved enighet og felles arbeid.
Fra første stund ble den norske dommerforeningen betraktet som et forum med betydelig kunnskap, erfaring og rutine på alle områder innen norsk hundesport, den fikk ganske snart en nær kontakt med Norsk Kennel Klub og spesialklubbene, og ble stadig konsultert i forskjellige saker, både i kontroversiell og organisasjonsmessig sammenheng.
Så kom krigen, og med den et helt naturlig avbrekk i foreningens virksomhet helt fram til 1949. Den 18. mars 1949 ble foreningen rekonstruert i et møte hvor 38 dommere var tilstede.
Stort engasjement
I de følgende år var foreningen igjen meget aktiv på alle områder, og ble stadig konsultert av både kennelklubb og spesialklubber i mange forskjellige saker. Foreningen ble oppdelt i grupper som representerte de forskjellige raseinteresser etter det gruppesystem som da ble praktisert i Norden. Videre var det en spesiell seksjon
for jaktprøvedommere. Det var selvsagt ikke alltid like enkelt å ivareta de mange ulike interesser på en måte som kunne tilfredsstille alle, men tross visse vanskeligheter var foreningen aktiv for hver enkelt interesse så langt det lot seg gjøre. Medlemsmøter kunne bare avholdes i Oslo, på Østlandet fantes naturlig nok den største konsentrasjon av dommere. Med den store interessespredning var det ikke så lett å finne tilfredsstillende møteprogrammer. Det samme problem har vi også i dag, men slik vil det vel alltid være i en forening av en slik spesiell art.
En av de store merkesaker det virkelig blåste friske vinder om, var den aldersgrense kennelklubben ville bestemme for norske dommere i 1954. Dette vakte en voldsom reaksjon, mest, naturlig nok, blant dommerne. Saken ble selvsagt tatt opp i sin fulle bredde av dommerforeningen, både i en meget intens brevveksling med kennel-klubben og i diskusjonsmøter i foreningens regi. Det var stor deltagelse, hektiske diskusjoner og uttalelser som ikke levnet den foreslåtte aldersgrense særlig sympati. Denne aktive og massive motstand fra foreningens side endte da også med at kennelklubben trakk sin bestemmelse tilbake i september samme år.
Dommerforeningen var også aktiv med da de mer kjente retningslinjer og premiedefinisjoner for nordiske dommere ble utarbeidet i Norge, og senere vedtatt på den nordiske kennelkonferansen i Visby i 1952.
Etter det langvarige samarbeidet med Norsk Kennel Klub og en intens virksomhet fra foreningens side for å oppnå er mer offisiell status utad i form av en slags kontrakt, oppnådde vi endelig i 1954 å få en overenskomst med kennelklubben ”som konsultativ forening som skulle kontaktes i alle saker som berørte dommervirksomheten, og for øvrig i andre saker hvor foreningen måtte anses å ha sakkunnskap … osv”.
Stillstand
Det var selvsagt en stor oppmuntring og en spore til videre innsats. Dessverre gikk det den motsatte veien. Det hadde vel etter min personlige mening muligens en naturlig bakgrunn. Paradoksalt nok fikk dommerforeningen forpurret kennelklubbens bestemmelse om aldersgrense i 1954 – og foreningen fikk, tross sin bestemte og kanskje ofte noe krasse motstand, allikevel en samarbeidsoverenskomst med kennelklubben samme år! I våre dagers harde klima hvor uenighet og opposisjon, selv om den er ytterst saklig og velbegrunnet, ikke alltid er like populær, ville vel en slik overenskomst neppe ha kommet i stand.
Det var vel kanskje også den gang enkelte som følte at litt prestisje var blitt noe falmet da aldersgrensen ble trukket tilbake, litt småintriger forekom, og det kuliminerte ganske snart på generalforsamlingen i mai 1957. Det resulterte i hvert fall i at det lå en død hånd over foreningens virksomhet i hele 16 år, til 1973.
AHF gjenoppstår
Da innbød Norsk Kennel Klub alle dommere til et spesielt møte, og Tore Edmund ble av kennelklubbens daværende formann, Svein Brenna, oppfordret til å forsøke og rekonstruere Autoriserte Hundedommeres Forening, da kennelklubben hadde savnet et slikt sakkyndig forum man kunne kontakte i særlige tilfeller. Etter denne direkte henstillingen fra NKK ble det invitert til et orienterende møte i september 1973. Det møtte 25 dommere, og det var enighet om å stable AHF på bena igjen. Den 18. mars
1974 ble det igjen holdt generalforsamling, nytt styre ble valgt med Tore Edmund som formann, nye, reviderte lover ble vedtatt.
En ny arbeidsdag var begynt for den norske dommerforening. Med den direkte oppfordring fra kennelklubben var vel det nyvalgte styret, og kanskje spesielt formannen, som hadde vært sekretær for de siste 3 formenn, litt for blåøyet optimistiske. Den nye etableringsprosessen skulle ta lenger tid enn hva vi hadde regnet med, også kontakten med kennelklubben som vi hadde sett fram til. Diverse misforståelser ble etter hvert oppklart, og vår kontakt med kennelklubben ble nå langt mer positiv, men den burde etter AHF’s mening bli enda bedre.
Vi har hatt to meget langvarige og positive møter med representanter for kennel-klubbens hovedstyre med formannen i spissen. Vi har diskutert mange saker av felles interesse – saker som ikke er ferdigutdebattert, dertil kan de være for kompliserte. Vi har også avholdt to store møter hvor formennene i de største spesialklubber var til stede. Møtene var meget positive, og frister til gjentagelse. Det var en real og åpen diskusjon om de fleste av de problemer som kan oppstå mellom dommer og for eksempel spesialklubbene som utstillingsarrangører, da spesielt med henblikk på det store antall hunder enkelte dommer får til bedømmelse. Noen enighet kunne man selvsagt ikke komme frem til, men det var mange interessant diskusjoner, og det ble i første omgang oppnådd en verdifull kontakt og det var et positivt PR for dommerforeningen.
Lys fremtid
Vanlige medlemsmøter er et problem som jeg nevnte innledningsvis. Det er ikke lett å finne et møteprogram som passer for en så spesiell forening. Hittil har vi avholdt bare et medlemsmøte i Oslo ved siden av den årlige generalforsamlingen, som også har et interessant innhold med foredrag når forhandlingene er avsluttet. Hittil har foreningen ”gått meget stille i dørene” – det er mange som mener for stille. Styret er imidlertid av den oppfatning at det er bedre med en litt lang og sikker diplomatisk nyetablering, enn med en bombastisk forsering. Spesialklubbene er klar over at foreningen er etablert, og respekterer den, vi har en god kontakt med kenneklubben, en kontakt som vi skal utvikle opplagt i positiv retning, det er vilje til det fra begge sider. Den norske dommerforeningen er igjen i ferd med å bli et begrep i norsk hundesport, som den var i de to første aktive perioder.
Nordiske dommerforeninger
Det gjenstår imidlertid en sak av meget store betydning, som vi har drøftet gjentatte ganger i styret, nemlig et nært samarbeid mellom de dommerforeninger som nå er etablert i Norden. Det har vært altfor dårlig, for ikke å si nesten ingen, kontakt mellom foreningene i Finland, Sverige og Norge. Det er meget beklagelig, og det ville være helt naturlig om vi innledet et samarbeid mellom de etablerte dommerforeninger, på samme måte som de nordiske kennelklubber gjennom Nordisk Kennel Union. Vi har vel stort sett de samme problemer som dommere i de øvrige nordiske land, og dommerforeningene er vel stiftet i hovedsak for å ivareta dommernes interesser på samme måte som de forskjellige spesialklubber er stiftet for å ivareta de respektive raseinteresser.
I nordisk hundesport er det etter hvert blitt slik at alle interesser er tilgodesett og tas tilbørlig hensyn til, enten fordi man gjør det på grunn av såkalte uskrevne lover, eller
etter vedtatte lover og regler. Dommerne derimot er tydeligvis en kategori individer i nordisk hundesport som man anser seg å kunne behandle, utnytte og benytte etter eget forgodtbefinnende. Har en person fått sin dommerautorisasjon, så kan dette individ, etter de forskjellige arrangørers oppfatning (det gjelder også ofte kennelklubber) behandles som det passer dem nesten på samme måte som i de klassiske feudalsamfunn.
Hundedommerne har en sentral oppgave innen hundesporten, og det er derfor også naturlig å vente at det tas et tilbørlig hensyn til dommernes interesser og problemer. Dommerforeningen mener – og har gitt uttrykk for dette overfor Norsk Kennel Klub – at enhver sak, ethvert problem, overhode alt som berører dommeryrket og dommer-funksjonen, bør forelegges dommernes egen forening til uttalelse før det fattes vedtak. Det er etter vår forenings mening ikke noe urimelig krav. Det er derfor beklagelig å måtte konstatere at det ofte er vedtatt bestemmelser som berører dommeryrket i ganske vesentlig grad, uten av dommerforeningen er blitt konsultert av kenneklubben.
En nordisk dommerunion – med en solidarisk oppslutning av alle utstillingsdommere og lydighetsprøvedommere – ville være en naturlig sammenslutning for å diskutere alle de problemer som nå opptar dommere i hele Norden.
Det er ingen grunn til at vi skal finne oss i alt det som vedtas over hodet på oss, uten at vi blir rådspurt på forhånd. Vi arbeider jo alle med den samme hobby – en hobby som skulle være en kilde til glede og adspredelse i den masete og stressende hverdag – og ikke et påskudd til å ta livet av hverandre.
oOo
Wenche Eikeseth:
– frem til 2010:
Fra Dommerposten Jubileumsutgave 2010
Nordisk Dommerunion
Allerede 31. oktober 1980 ble det arrangert møte i Stockholm (i forbindelse med SKKs int utstilling) mellom formennene i de andre nordiske dommerforeningene for å drøfte spørsmålet om en nordisk dommerunion. Man kom den gang frem til at tiden ennå ikke var moden for en slik union. Så vidt meg bekjent har spørsmålet om nordisk dommerunion senere ikke vært realitetsbehandlet. På dette møtet diskuterte man bl.a. et forslag om at de nordiske kennelklubber som en hovedregel skulle benytte 2/3 nordiske dommere og 1/3 ikke-nordiske dommere – og spørsmålet om benyttelse av nordiske dommere har vi fremdeles i dag i 2010! Videre ble det på møtet i Stockholm diskutert antall hunder man skulle dømme (60-70 hunder ansås som passende), dommernes rett til å fremvise egne hunder, samt dommerutdanningen.
Dessverre har ikke samarbeidet mellom de nordiske dommerforeningene fungert så godt man kunne ønske, bortsett fra noen spredte møter av og til. Men det er interessant å se at de spørsmål man tok opp for 30 år siden fremdeles er aktuelle.
Dommerposten
Et av Tore Edmunds ”hjertebarn” var å få ut et medlemsblad i AHF. Foreningens økonomi var ikke av en slik art at det kunne bli et noe stort og flott blad. Det første nummeret av Dommerposten var på beskjedne 12 sider med bl.a. ovenstående historikk forfattet av Tore Edmund (og maskinskrevet av kona Kari), og ble godt mottatt av medlemmene. Undertegnede, som ble valgt inn i styret i 1978, i samarbeid med Tore Edmund hadde som mål å få ut 4 nummer i året, noe vi klarte med vekslende hell i mange år. Det var alltid Styret som sto for utgivelsen, selv om det alltid var formannen i samarbeid med en ”arbeidende redaktør” som gjorde jobben. Senere fikk Dommerposten egen redaktør. Dommerposten har utkommet jevnlig frem til 2006. Da hadde AHF fått egne hjemmesider på internett, og spørsmålet om både medlemsblad og nettsider ble diskutert. Både økonomi og vanskeligheter med å få besatt redaktørposten avgjorde at man skulle satse mer på nettsidene, som er blitt oppjustert. Referater fra dommerkonferanser etc. blir nå lagt ut på nettet, og det er å håpe at medlemmene er tilfredse med den ordningen.
Temakvelder, dommerkonferanser
På begynnelsen av 1980-årene begynte foreningen å arrangere temakvelder, det vil si at en rase eller rasegruppe ble presentert av et av medlemmene uten at spesialklubben var involvert. Disse kveldene ble på mange måter en sosial sammenkomst, og foruten å lære en rase bedre (enten man var autorisert for den eller ikke) ble man også bedre
kjent med hverandre. Man kunne komme med innvendinger og spørsmål uten ”å dumme seg ut”, det ble på mange måter vel så lærerikt som en mer høytidelig konferanse.
Sammen med spesialklubbene sto også etter hvert foreningen som arrangør for dommerkonferanser, og kunne bruke NKKs lokaler til dette formålet. I de siste årene har man også ønsket at spesialklubbene skulle lage rasekompendier før AHF arrangerte konferansene. Slike konferanser blir noe mer høytidelige enn temakveldene, ettersom spesialklubben også er representert og man begrenser derfor den uhøytidelige tonen man har på temakveldene.
Dette har gjennom de siste 30 år vært hovedarbeidet i foreningen, og et utall konferanser og temakvelder er avholdt. De fleste av disse arrangementene er avholdt i Oslo, men noen er også blitt avholdt i Trondheim av en gruppe aktive dommere der.
Forholdet til NKK
Tore Edmund tok opp spørsmålet om egnet lokale til avholdelse av møter. Allerede i 1980 stilte NKK velvillig gratis lokaler til rådighet for AHF. Foreningen har i alle år holdt sine møter i disse lokaler, noe som har gjort driften av denne lille foreningen lettere. Lokalene i Hans Hansens vei har kanskje ikke den beste adkomsten for hunder (som må opp den trange og smale trappen), men parkeringsplassen utenfor har egnet seg utmerket til fremføring av hunder når det trengtes. AHF fikk anskaffet eget skap til oppbevaring dokumenter og en kaffekoker – som har vært flittig i bruk gjennom årene.
Allerede i 1982 samarbeidet NKK og AHF om dommerseminar – og for første gang ble det invitert til felles dommerseminar den 22-23. januar 1983 på Sundvolden Hotel, der NKK betalte for oppholdet, mens dommerne betalte reisen selv. I referatet i Dommerposten sto det: ”SSS = Sundvolden Seminar Suksess! 100 dommere, aspiranter og elever var påmeldt, og stemningen var upåklagelig”. I alle år senere har NKK og AHF avholdt slike seminarer med jevne mellomrom, og erfaringene sier at det sosiale fellesskapet man opplever på disse seminarene er vel så nyttig som det faglige.
Frem til 1986 gjaldt den gamle samarbeidsavtalen fra 1954:
Autoriserte Hundedommeres Forening (AHF) tilsluttes Norsk Kennel Klub (NKK) som konsultativ forening. I saker hvor AHF må ansees å ha fagkunnskap og i tvisynsspørsmål mellom dommere innbyrdes og mellom dommere og utstillere eller jaktprøvedeltagere, innhentes uttalelse fra denne forening før avgjørelse treffes i den utstrekning og i de tilfelle NKK’s styre finner det ønskelig. Denne overenskomst gjelder for ett år fra den dag den vedtas og deretter med 6 måneders gjensidig oppsigelse.
Ny samarbeidsavtale ble inngått den 23. januar 1986 (undertegnet av Per Halmrast, NKK, og Rodi Hübenthal, AHF:
1. NKK og AHF skal samarbeide for en positiv utvikling av hundesporten i Norge, spesielt den del av utstillingsvirksomheten som gjelder eksteriørbedømmelse og lydighetskonkurranser.
2. Som autoriserende instans for dommere (også utvidelser av autorisasjons-områder) har NKK ansvaret for utdannelse av og informasjon til disse (herunder også elev- og aspiranttjenestegjøring). Partene er enige om at de begge har et felles ansvar for videreutvikling av allerede autoriserte
dommere, og vil samarbeide om dette når det er behov og muligheter for det.
3. NKK anerkjenner AHF som en organisasjon som ved siden av sine kynologiske oppgaver også arbeider for sine medlemmers praktiske interesser og arbeidsforhold. I saker som gjelder eksteriør- og LP-dommerspørsmål innhenter NKK, i den utstrekning NKK finner det nødvendig, uttalelse fra AHF. AHF kan også selv ta opp slike saker med NKK.
4. Partene er innstillet på å drøfte alle samarbeidsspørsmål så uformelt og direkte som mulig, med den forutsetning at de i alt vesentlig har felles målsetting og interesser. Det holdes kontaktmøter eller konferanser etter behov, med den ramme som i hvert tilfelle ansees praktisk.
Den 1. mai 1994 undertegnet NKK og AHF ny samarbeidsavtale, undertegnet av Helge Lie (NKK) og Rigmor Ulstad (AHF). Det ble innført et nytt punkt 5:
5. AHF kan stille med én observatør uten stemmerett på NKKs representantskapsmøte.
Senere møtte en representant fra AHF på NKKs representantskapsmøter.
På grunn av den nye organisasjonsformen ble det på ekstraordinær generalforsamling i 2005 besluttet å søke om tilknytning til Norsk Kennel Klub. AHF er nå en av samarbeidsklubbene under NKK på lik linje med raseklubbene, og dommerforeningens medlemmer er medlemmer i NKK på lik linje med alle andre rase- og hundeklubber.
Dommeravtaler og -oppgjør
På begynnelsen av 1980-tallet tok man også opp en standardisert form for dommeravtaler. Etterspørselen etter dommere økte da antallet utstillinger økte, og mange dommere opplevde både dårlig innkvartering og problemer med oppgjør med arrangørene. I 1984 utarbeidet AHF en ”Avtale om dommeroppdrag”, og denne avtalen, med noen får mindre korreksjoner, gjelder også i dag. NKK godtok også etter hvert denne avtalen, den ble oversatt til både engelsk og tysk og brukes i dag av alle norske arrangører.
Dommerforeningen ble etter hvert også involvert i fastsettelsen av økonomisk dommeroppgjør. I 1991 gikk den første henvendelsen fra foreningen til kennelklubben med anmodning om å heve dagpengesatsene fra kr. 100 til kr 200 pr dag – satsene hadde vært uendret fra slutten av 60-tallet og man fant at ”etter ca 25 år med inflasjon mener man det er berettiget med en økning”. Dessverre ville ikke NKK øke satsene ”av skattemessige hensyn”! Heller ikke i 1994 ville NKK oppjustere satsene, men det skulle utbetales for 2 dager ved en dags dømming og for 3 dager ved etterfølgende dømming. Først i 1995 ble satsene hevet opp på et brukbart nivå.
AHFs Jubileumsfond
I 1985 mottok AHF en pengegave på ca kr. 20.000 fra 42 hundeklubber i forbindelse med foreningens 50-års jubileum. Rentene av disse pengene skulle benyttes til utdannelse og etterutdannelse av dommere. Eget styre for fondet ble oppnevnt.
AHF som utstillingsarrangør
Som kjent skal AHF arrangere utstilling i forbindelse med sitt 75-års jubileum i 2010. I 1984 ønsket man – av økonomiske grunner – å arrangere et valpeshow for å øke klubbens inntekter.
Styret gikk inn for å arrangere et valpeshow som også skulle legges opp slik at det kunne gi inspirasjoner til andre arrangører og informasjon til publikum. Da forberedelsene var kommet langt og annonser publisert, meddelte NKK’s hovedstyre at de så med sterk misbilligelse på tiltaket og ønsket at AHF ikke skulle arrangere showet. Begrunnelsen var hensynet til NKKs samarbeidsavtale med samarbeidende klubber. AHF fant det riktig av hensyn til det fremtidige samarbeidet å oppgi tiltaket – og ca 500 påmeldinger måtte returneres og ca 400 stoppet!
Men utstillingen i jubileumsåret 2010 gikk som planlagt!
Hvem kan bli medlemmer?
Stifterne av dommerforeningen var alle autoriserte eksteriørdommere, og etter hvert kom også lydighetsdommerne med. Det ble også i foreningens regi arrangert LP-seminarer. På generalforsamlingen i 1992 ble også agilitydommere invitert til å bli medlemmer av AHF.
Spørsmålet om andre dommere – som for eksempel prøvedommere – kan bli medlemmer av AHF er igjen aktuelt i og med at AHF nå er tilknyttet NKK som medlemsklubb.
oOo
AHF formenn
Dessverre ”forsvant” AHFs gamle protokoll en gang rundt 2000. Derfor har vi ikke tilgang på hvem som var formenn i foreningen fra starten av. Dette bekrefter at det som ikke er publisert ikke kan overleveres til ettertiden. Men her følger de formenn AHF har hatt etter 1973 – da kom nemlig Dommerposten ut første gang. Nå er den gått inn igjen – hvem fører da listen videre?
Wenche E
1925- ? Ejnar Tønsager
? ? ?
1973-1982 Tore Edmund
1983-1984 Jan Berggrav
1985-1986 Rodi Hübenthal
1987-1990 Tore Edmund
1991-1994 Rigmor Ulstad
1995-1997 Leif Herman Wilberg
1998-2002 Frank Christiansen
2003-2005 Helge Lie
2006-2007 Bjarne Sørensen
2008-2010 Mette Tufte
I 2010 feiret Autoriserte Hundedommeres Forening 75 år. Ovennevnte historikk er hentet fra Dommerpostens Jubileumsutgave laget spesielt for jubileet.
Jubileet ble markert med en stor middag 7. august 2010 hvor 42 dommere deltok. Dagen etter avholdt dommerforeningen sin første (og kanskje siste?) utstilling hvor alle fungerende dommere var medlemmer av foreningen, og de dømte vederlagsfritt. Samtidig ble det avholdt gratis foredrag hvor Marit Sunde snakket om «Hvorfor ble vi utstillere?» og «En dommers dag i ringen», mens Wenche Eikeseth tok for seg «Rasebeskrivelse, hva er det? Bakgrunn og betydning for rasen, oppdretteren, dommeren og utstilleren».
